Enkelte unntagelser er der dog: Harildstad kneiser som et herregods, og Aasmundstadgårdene og Vistad er vakre hjem. Men…

EIN PÅSKEREISANDE 1904: Inntrykket man får av en reise oppover Kvikne og Skåbu er nokså blandet. Visstnok har dalføret sine tiltalende partier. Vinstra snor seg i sitt dype, trange leie i de forskjelligste buktninger, og langt oppover er den omkranset av frodig birkeskog, av rent kjempemessige trær, men noe spredt, og i hengebratte skråninger dukker en og annen liten gård eller plass frem mellom bergknauser og steinrøyser. Husene er små, men mange med torvtak på. Ligeså er jordflekkene små, men mange. Og kornet modnes sjeldent der oppe, fortalte skysskaren, en eldre husmann, som selv ikke hade vært ved kvernen med mel de siste 3 år.

Man får uvlikårlig det inntrykk, at forholdene her er små, at man ligesom er kommet ut av selve Gudbrandsdalen med de brede og trygge forhold. Enkelte unntagelser er der dog: den velstelte gård Harildstad kneiser innimellom som et herregods, og Aasmunstadgårdene og Vistad er vakre hjem. Men ellers fortoner utseendet seg noe inneklemt og utestengt.

Men befolkningen er tilbakeholden, beskjeden og fordringsløs. Og den holder på sine gamle sæder og skikker, den taler sitt gamle morsmål ekte og uforfalsket.

Frå Fronsbygdin 2004. Per Åsmundstad: «Optegnelser til Fornøielse»